Flutterbies, Bunnies, and Shotgun Shells

Menneskers uvitenhet kan faktisk være litt underholdende, selv om den kan få deg til å miste all tro på menneskeheten iblant.

Det er eksempelvis litt skuffende å høre om situasjoner som den en norsk foreleser nylig opplevde, da han besøkte Harvard for å snakke om andre verdenskrig. Hvordan svarer man egentlig på spørsmål som:

”When you say second world war, I assume that means there has been a first?”

På den andre siden så var det jo litt søtt (les: skremmende) da en amerikaner påsto at de har ”Queen Elizabeth money” i England, eller da en voksen mann svarte ”Asia” da han ble bedt om å nevne et land i Europa.

Jeg opplevde nylig en lignende situasjon. Det hele skjedde på Bodyshop i London idet jeg skulle betale i kassa…

”Do you have a membership card?”

“No, I live in Norway.”

“Well that’s in England?”

…

“Uuuhm… Nooo. . As in the country?”

“…Oh. Never heard of.”

Altså, jeg er fullstendig klar over at Norge er et lite land. Det forundrer meg heller ikke at enkelte tror at Norge er hovedstaden i Sverige, men å si at Norge er i England er en ny og spennende påstand.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva tenker folk når de forkorter navn?

Ok, jeg skjønner at den aller enkleste metoden man lærer på forkortningsskolen er å velge de første bokstavene av et navn, og tadam – forkortelsen er et faktum!

Men om disse bokstavene utgjør et ord, et, litt uheldig ord, så bør forkorteratorne (poetic licence) vel være i stand til å velge en litt annen løsning? Selv om dette innebærer å skippe den enkle løsningen, og gå for en mer komplisert metode; å bytte ut en bokstav.

Under fotballkamper er det for eksempel litt sårende for faren min, og andre Crystal Palace fans når de ser forkortelsen CRY. Faren min uttaler alltid ”well that’s rubbing it in a bit, isn’t it?!” (..De få gangene Palace vises på tv vel og merke.) Men, ARSEnal fans har det sikkert verre.

Under dagens tenniskamp mellom Søderling og Youzny på Eurosport oppdaget faren min nok et eksempel.

SOD YOU?

Hyggelig Eurosport. Sod you too!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du noen gang bedt noen om å gi deg "110 prosent”?

Vel, jeg lurer rett og slett på, hva oppnår du egentlig med en slik kommentar?

Denne uken har to mennesker, om man overhodet kan bli betegnet som et menneske etter et slikt utsagn, sagt at de ideelt sett ønsker at jeg skal gi henholdsvis 110 og 125 prosent.

Slike kommentarer forvirrer meg.

Vil de at jeg skal gi hundre prosent, samtidig som jeg gir ti prosent? (I så fall, hva betyr det?)

Skal jeg kanskje gi hundre prosent først, for så å gi ti prosent, slik at det blir en sånn vekslende greie?

Eller er det hele rett og slett en merkelig test som skal sile ut mennesker som ikke er gode i prosentregning?

I det hele tatt, fryktelig forvirrende. 110 prosent, altså ti prosent mer enn det jeg maksimalt kan gi, er jo tross alt omtrent nøyaktig helt umulig.

La oss være ærlig, når man bikker hundre prosent så blir hele greia helt meningsløs. Det jeg forsøker å si er at, og se gjerne på dette som en advarsel, om du tar steget over til hundre og ti prosent (affectionately known as ’the other side’) så er du, av mangel på et bedre uttrykk, ”screwed”.

Du blir fanget i et sykt, sykt spill som går ut på å stadig overgå det siste ulogiske tallet du selv konstruerte. Sa du ”110 prosent” i går, og ønsker mer innsats i dag, er det neste steget ofte ”125 prosent”. Deretter er det faktisk hundre prosent umulig å si hvor det vil ende.

Per i dag har ingen klart å kartlegge hvor langt dette spillet faktisk kan få deg til å gå. Ikke for å skremme eller støte noen, men jeg har faktisk vært vitne til noen som påsto at ”bare tusen prosent var godt nok”. Jeg så ham aldri igjen, men jeg kan tenke meg hvor han havnet til slutt…

Det hele kan kanskje sammnelignes med kommentarer som ”min pappa e nu hundre millioner ganga stærkere einn DIN pappa” (eller eventuelt alvorlige psykiske lidelser). For kan man egentlig visualisere hvor mange ganger sterkere dette avkommets far egentlig er? Hvis en annen person sier ”tusen milliarder ganger sterkere”, forestiller du virkelig ulike grader av styrke?

På samme måte blir 100% og 175,2%  nøyaktig det samme. Eller, scratch that, den sistnevnte er betraktelig mer irriterende å høre noen si. Kanskje det rett og slett hadde holdt å si ”dobbelt så sterk?” Eller i dette tilfellet, at man forventer hundre prosent innsats?

Mitt budskap er derfor: SLUTT med dette tullet. Bare, slutt.

Er du fornøyd med en helt middels arbeidsinnsats så kan du jo prøve deg på en god ”her forventer jeg at du gir omtrent sytti til syttifem prosent”, så folk som meg skjønner hva du egentlig er ute etter. På denne måten kan du spare herr hundre til de sjeldne tilfellene hvor du faktisk trenger full innsats, for de er virkelig sjeldne.

Og når det gjelder eventuelle spørsmål knyttet til ”herr hundre” i setningen over; I just don’t know.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var på kunstgalleri i går og til min store fornøyelse så regnes PS3 visstnok som moderne kunst. Whoda thunk?

Av den grunn sto en pen spillkonsoll ved en storskjerm klar til bruk. Jeg var mildt sagt sjokkert, kanskje mest fordi ingen spilte. Den sto der helt alene og nærmest skrek etter å bli spilt på.

Jeg er jo et såpass stort menneske at jeg bestemte meg for å sette av litt tid til den. Det var ikke en "personal gain" greie i det hele tatt, jeg mener, den fortjener jo oppmerksomhet ikke sant? Det var vel det minste jeg kunne gjøre…

Ok, whatever. Jeg er ikke et stort menneske.

Det var 30 minutter med PURE personal gain.

Tankene mine etterpå kan oppsummeres slik: Tror nesten at spillutviklerne har fokusert altfor mye på grafikken. Enhver unnskyldning til å få bilen til å tippe over ble utnyttet, og dette ble alltid etterfulgt av et 10 sekunders klipp i slow-mo av bilen roterende i lufta. Jeg var riktignok kanskje ikke den beste bilføreren i går, men sakte film seansen var uansett ikke særlig givende, nay, rett og slett unødvendig, når man bare vil fortsette med spillet.

Men, don’t get me wrong, det var morro! Og ja, jeg blir nok noen tusenlapper fattigere i mars.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå skjønner jeg alt.

Jo flere utropstegn man bruker jo mer slagkraftig blir argumentet, bare se!!!!!!!!!!!! Ah, it’s so friggin’ clear to me now!!!!!!! Skjønner ikke hvorfor jeg har begrenset meg på utropstegnfronten i alle disse år?!?!?

Hadde ikke Terry Pratchett et godt poeng angående dette..??? Noe med at en persons mentale stabilitet er omvendt proporsjonalt med antall utropstegn personen bruker!!!!!

…

Oh crap.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne historien begynner en tidlig morgen for snart to år siden, da jeg spiste frokost på det gudsforlatte hybelhuset jeg bodde på. Det viste seg at en av de jeg bodde sammen med ikke kunne dusje den morgenen, ettersom lyset på badet hadde gått. DUSJE må man jo, and being the slutty prostitute I am, så ga jeg ham en lyspære.

Senere på dagen banket noen på døra, og det som møtte meg på den andre siden av dørterskelen var lyspæra (jeg hadde kanskje glemt å nevne at han FIKK den, stakkar) plassert over et BREV.

Oh lord, hadde han ført opp antall minutter den hadde vært i bruk? Var det et brev som forklarte hvorfor lyspæra ikke ble levert tilbake sammen med eska? …Ikke helt. Brevet følger under:

[mel. Thank You For the Music]

"Thank You For the Light Bulb"

The morning was warm, in fact I was a bit sweaty

The shower did beacon, then acted all petty

As I walked inside the light bulb went dead

And I was lost in that bacteria bed

I knew not how to cope

When you showed up and gave me new hope

So I say

Thank you for the light bulb, the light it’s bringing

In the shower I am singing

I couldn’t sing without it, in darkness lost I’d be

So dear Katie

You brought a sweet and welcome merry

So I say

Thank you for the light bulb,

for lending it to me.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En vanlig dag på sommerjobben og jeg får en bestilling. En kunde vil gjerne ha tak i et par agurker, 500 gram champignon, og en flaske toast and island.

Vent litt, toast and island? Man går tydeligvis glipp mange nyheter på matvarefronten når man kun jobber i feriene.

The quest for the toasted bread (that somehow is connected to some island) commences!

Jeg starter selvsagt denne jakten med å lese navnet igjen. ”Toast and island.. Where ya be?!” (Jeg er for øvrig fornøyd med at ingen kunder plutselig vandret forbi saft og juice avdelingen idet disse ordene ble sagt).

Så slår det meg… En stakkars sjel har misforstått et navn hele livet sitt… Hvordan en voksen person kan ha unngått dette navnet så lenge er faktisk et lite mirakel, men toast and island finnes nok ikke, nei…

Can YOU complete the quest…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hem, hem.. Kan jeg, som gjest i et bryllup, slenge en pakke boil-in-bag ris på brudeparet?

Det er snakk om et vennepar av kjæresten min som jeg aldri har truffet, så jeg har ingen forutsetninger for å vite hvordan de vil reagere..

What to doooo?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste nylig Per Egil Hegges språkspalte, og her tok han opp hvor mange ganger ett og samme ord kan komme etter hverandre i en setning som likevel gir mening.

Konklusjonen var her at ”og” kan komme fem ganger etter hverandre i en setning. Skal en lærer eksempelvis forklare hvor mellomrommene er i setningen ”Anne og Kari skal på tur” kan han/hun forklare at det er mellomrom mellom ”Anne” og ”og”, og ”og” og ”Kari”.

Greit nok, men jeg sitter igjen med en tanke som muligens kan motbevise denne påstanden. Man trenger da bare å finne en setning som inneholder ”og” to ganger på rad, for å kunne få en setning med ni og’er etter hverandre.

I denne (dårlige, men dog) setningen "Anne var med på turen og, og dette likte Kari" er det mellomrom mellom (…)”turen” og "og", og "og", og "og", og "og", og ”dette”.

Og skal læreren forklare hvor mellomrommene er i denne setningen blir det 45 og’er etter hverandre. (Correct me if I’m wrong).

Forklarer man så mellomrommene i DENNE setningen…

Dere ser poenget. Konklusjonen min er derfor at Per Egil Hegge tar feil, ett og samme ord kan gjentaes uendelig mange ganger i en setning som gir mening. Mening er da en relativ term – matematikere, eller mennesker som har en uvanlig trang til å holde rede på mellomrom (vi kjenner da alle èn?) ville nok ha full oversikt over en setning som inneholder linje på linje med og’er.

Eventuelt så kunne denne læreren ha påpekt at Anne var òg med på turen, og dette likte Kari”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

‘Express your deep love and devotion in a creepy and disturbing way’

Sure, why not? Jeg har tross alt innsett at det er altfor lenge siden jeg gjorde noe romantisk for kjæresten min. Men, det gjenstår å se hvordan han vil reagere på dette da.

Kvelden jeg planlegger må naturligvis inkludere det obligatoriske (middag, stearinlys, og aktiviteter jeg velger å sensurere), men jeg vil at denne kvelden skal være minneverdig.

…Og her kommer denne inn i bildet:

Ah, for en perfekt gave på en romantisk kveld! (Vel, jeg hadde vært storfornøyd). Et spiselig hjerte av vingummi! Roser blir vel altfor klisjé, eller hva? Dessuten så kan de ikke spises. My love is pure, my love is true, you can have my heart, and eat it too! – Ja, jeg kan være veldig sjarmerende til tider.

Senere på kvelden spiller jeg kanskje den nydelige balladen ”Wake Up” av Coheed and Cambria, med lyriske høydepunkter som:

"I’ll do anything for you,
This story is for you.
I’ll do anything for you,
Kill anyone for you..

(…) The morning will come,
In the press of every kiss.
With your head upon my chest,
Where I will annoy you.
With every waking breath."

…Joda, dette kan bli spennende. The poor bastard.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende